BALI

BALI

Hotellet

Januar 2018 var vi en gjeng som skulle reise til Bali. Jeg var spent på denne reisen fordi Bali er kalt kjærlighetsøyen, et sted hvor folk er glad og fornøyd, tilsynelatende. I desember var det usikkert om det ble noe av reisen fordi en stor vulkan på øyen hadde begynt å bli aktiv. 3. januar satt jeg likevel på flyet til Bali. Min venninne Dagfrid og andre kjente hadde reist før meg og de var vel installert på hotellet.

Etter en lang reise sjekket jeg endelig inn på hotellet og kunne ta det hele i øyesyn. Og det var et vakkert syn. Små hus lå spredd i en eksotisk hage. Smale stier snodde seg rundt palmetrær og trær med stjerneformete hvite eller rose blomster på toppen. Blomstene, som ble kastet på bakken om natter, er Balis nasjonalblomst og heter Fremgipani. De representerer fred og renhet. De dufter nydelig og blir hyppig brukt i templene, og også til stor glede for oss når vi fant de utenfor døren, flytende i vann. Dette ble gjort som en gest av renholderne til oss gjester.

For å komme til hotellets restaurant måtte vi gå gjennom hagen og ned til stranden. Der hadde vi utsikt til Agung, fjellet med den aktive vulkanen, og vi kunne se røyken som vellet opp fra Balis indre.

Eieren av hotellet ble kalt for Mama. Hennes navn var Sri Hartatite Nuke. Sri-navnet vakte minner fra India hvor jeg har vært flere ganger og meditert i Ashram. Jeg visste at dette var et navn av rang, og riktignok så hadde moren vært av kongelig byrd, d.v.s. prinsesse i et kongerike på Sumatra. Selv bodde Mama mest i Melbourn, men var ofte på besøk på hotellet. Dagfrid og jeg viste interesse for henne og dermed ble vi invitert til hennes private gemakker på te og søte balinesiske kaker. Hun var muslim, men var uten hodeplagg da vi var der. Hun utstrålte vennlighet og verdighet og fortalte gjerne om sitt liv. Hennes far og mor, hadde kjøpt eiendommen og bygget opp hotellet på begynnelsen av 1900-tallet. Mange andre interessenter fra Sumatra og Jakarta (Vest-Timur) gjorde det samme. De fikk de nydeligste landområder med tilhørende sandstrender for en slikk og ingenting og bygget opp hoteller som balineserne nå jobber for.

Det var harde tider for butikkeiere, massører, neglelakkeringsdamer og små restauranter da vi var der. Grunnen var at turistene i flertall hadde avbestilt sin reise til Bali da det ble kjent at vulkanen på øyen var aktiv. Jeg gjorde bruk av en massør, noen neglelakkeringsdamer, kjøpte frukt på stranden (bare sånn som du kan skrelle må vite), men ble så fristet til å handle stoffer med nydelige farger, for sånt kan en bli glad av. Jeg gikk inn i en butikk og kjøpte bl.a. kjole til barnebarn. Da jeg kom ut fra butikken ble jeg tilropt av de andre butikkeierne som mente jeg måtte komme inn i deres butikk også. Jeg gjorde meg hard og gikk rett forbi. Siden gikk jeg inn i en butikk til en treskjærer. Her kjøpte jeg utskjæring av livets tre. Da jeg skulle betale manglet jeg penger. Treskjæreren sa at det ikke var noe problem. Han ringte sin unge datter som kom og hentet meg på moped og med meg bakpå mopeden tråklet vi oss gjennom trafikken til en minibank. Faren fikk sine penger. 

Etter å ha besøkt en kaffeplantasje hvor et dyr som heter Luwak spiser kaffebønner som kommer ut igjen ferdig fermentert, sett likbrenning på stranden, besøkt fem forskjellige kirker/templer på samme sted (katolsk og protestantisk kirke, moskê, hinduistisk tempel og buddhistisk) reiste vi ut på landsbygden og fikk se rismarker. Problemet der var at de manglet vann til disse rismarkene og måtte derfor importere dette fra dyrt Sumatra. 

Etter 14 dager reiste jeg hjem og flyet mitt gikk via Moskva. Under mellomlanding der måtte alle ut av flyet. Kontrasten mellom smilende balinesere og strenge russiske tjenestemenn var slående. Ikke noe ønske om en god reise og velkommen tilbake der i gården. Etter også å ha mellomlandet i Stokkholm landet endelig flyet mitt i på Flesland flyplass. Med en solid balivirus i luftveiene hadde jeg vært i luften mer eller mindre i 12 timer.