KRETA

Gunnar og jeg dro til Kreta i slutten av juni -26. Min tredje gang på Kreta akkurat i det området. Stedet heter Tavronitis. Beliggenheten til Kreta har alltid vært noe forvirrende for meg. Gunnar har lært meg at øyen ligger øst-vest, altså sett fra den lange siden, mens den smale siden ligger sør-nord. Dette er kanskje litt enkelt forklart men hvis jeg sier at Athen ligger rett nord for Kreta så er det kanskje lettere å forstå. Tavronitis ligger helt i nord og på vestsiden. 

Klimatisk er Kreta for oss nordboere perfekt. Sol fra morgen til kveld den uken vi var der men ikke for varmt. Gradestokken viste alt fra 26 - 30 grader. Det var lenge siden siste regnbyge, og det var lett å se for gresset var brunt. Men trærne var grønne og frodige og de fleste hadde nydelige blomster, ofte veldig kraftig i fargen.

Der er mange høye fjell på Kreta og i nord deler de på en måte øyen i to fra øst til vest. En gang tok Gunnar og jeg bussen over til sørsiden. Det var en opplevelse å reise høyt oppe i fjellene for så å komme ned til atter en fin liten landsby med strender, og noen steder spisse små fjell som stakk opp av vannet. Denne lille byen heter Paleochora og er kjent for sine flotte stier i fjellet bak. Derfor var der mange turister med fjellstøvler å se i gatene. 

Fjellene på Kreta er vakre og spesielt i solnedgang (sikkert også i soloppgang, men det har jeg aldri opplevet). Om kvelden blir de aprikosfarget og alt får en myk kulør. Også luften føles myk når kvelden kommer. Det var vår nye drosjesjåfør, Mikis som lærte oss denne måten å omtale kvelden og lyset på. Han sa at kveldene for tiden var "soft" og jeg skjønte etter hvert hva han mente.

Fra Tavronitis er det gode bussforbindelser, Vi brukte bussen mye for enten å reise til Kolimbari i nord, eller til strender og restauranter lenger sør, av og til dro vi til Chania som er den størte byen i nord og hvor også flyplassen ligger. I Kolimbari er det et kloster som ble bygget i det 9. århundre og som ble startet bygget ut slik vi ser det i dag, i 1618. Vår drosjesjåfør som bodde i Kolimbari hadde allerede fortalt oss at klosteret var veldig gammelt: fra før krigen! Gunnar og jeg dro dit på besøk og det var imponerende byggverk med gamle bøker og en kirke som var godt utsmykket med sølv og gull. Historien sier at tyrkerne hærtok klosteret flere ganger på 16 hundretallet og 18 hundretallet. Den greske hæren overtok så klosteret i 1897, men  i 1942 kom tyskerne og okkuperte det og en militærskole ble overført til klosteret. Det har tidligere vært klosterskole der og sykehus for sårete som hadde vært med i kamp for klosteret.

På veien tilbake til Kolimbari gikk vi på heit asfalt uten skygge da solen sto i senit. I Kolimbari bestilte vi jordbæris og cappuchino. Damen spurte om vi ville ha pisket krem på isen og det ville vi selvfølgelig. Det var den beste isen og kaffen jeg noen gang har smakt, med utsikt utover Middelhavet, eller enden på Adriaterhavet om du vil.

Vi bodde i huset til Roar som ligger litt utenfor selve byen Tavronitis, på vei mot stranden. Der er det stille og rolig med gode naboer, Geraldine og Peter fra London. Og så er det kattene da. Naboene mater kattene og de ville også gjerne ha mat av oss. Gunnar synes ikke noe om å mate disse kattene, for da formerer de seg mer. De prøvde noen ganger å komme inn i vårt hus men det fikk de ikke. En nordmann i enden av husrekken i gaten advarte oss for noen år siden og sa at vi ikke måtte mate kattene. Men hva ville blitt resultatet av det - ja det kan en jo lure på. Jeg så en gang 6 bitte små kattunger i en pappeske i et innhuk på gaten og de, eller moren hadde fått mat av noen. Hvis ikke så hadde det kanskje lagt 6 døde kattunger på stedet. Restaurantene i området mater kattene med matrester og grunnen til det er at de holder mus/rottebestanden nede. En kan mene hva en vil om det som vi ser som et katteproblem men jeg tror ikke grekerne ser på de som et problem. I Bergen i området mellom Marken og Lepramuseet bodde der en del hjemløse katter. Mange ble fanget og kastrert av Dyrebeskyttelsen for å hindre at de formerte seg. Det finnes nok helt sikkert hjemløse katter fremdeles rundt omkring i Bergen men ikke som på Kreta der de er veldig synlig.

Kreterne er et svært homogent folk. De er stolte av sin identitet og vil gjerne bli kalt kretere fremfor gresk. Vi har møtt mange forskjellige typer kretere, alt fra streng til myk, eller snill om du vil. Men alle har noe felles, nemlig det som på godt bergensk kalles kjeftamentet. Billettørene på bussen sto ikke av veien for å bruke denne evnen på en særdeles effektiv måte. Ingen mukker når en kretisk billettør rope sine ordrer. På spørsmål om når vi kom til et spesielt stopp vi skulle av på, var der ikke noe svar, kun et iskaldt blikk. Når vi så nærmet oss dette busstoppet ble det ropt ut høyt og klart. En gang, så eller hørte vi en dame som holdt to menn i et voldsomt utbrudd av en kanskje interessant (eller kanskje ikke) historie som varte og rakk. Mennene sto skyldbevisst og hørte på men ingen turte gå før damen var ferdig med sin historie. Kvinner har en sterk posisjon i hjemmene på Kreta. Det er stort sett de som styrer og står for alt innenfor husets fire vegger. Mennene ordner alt det praktiske men om kvelden går mennene til sin kafè for å slappe av, drikke sin kaffe (eller noe annet) og treffe andre menn. Sånn er det også i Tavronitis. De sitter der traust og enten spiller Tavli, som er et brettspill likt Backgammon, prater seg imellom eller bare observerer hva som skjer. De menn som ikke sitter der men er ute og kjører bil, tuter og hilser når de kjører forbi. Disse mennene, som ofte er gamle, trenger ikke dagsenter for å komme seg ut. Jeg kan og se for meg at sjefen i huset sørger for å få de av gårde, sikkert av mange forskjellige grunner.

Lyden av bølger hvor vi bor er fasinerende og varierer mye. Noen ganger er det et jevnt sus som bakgrunnsteppe mens andre ganger er det høyt og en kan tydelig høre når bølgene slår inn over land. På slike dager kan en ikke bade på Tavronitisstranden. Da er det fint å sitte på rullestenene og bare ta det hele inn, eller sitte på restauranten med noe kjølig i glasset for å se når solen går ned bak fjellet og aprikosfargen og mykheten kommer tilbake.