SOTRA OG FJELLENE DER, SAMT FJELL FESTNING

 

På tur  med tur turlaget 28. oktober -25.

Vi gikk opp russerstegen mot Fjell Festning, en gruppe på ca. 30 mennesker. Russerstegen har jeg aldri gått før fordi jeg alltid har valgt å gå veien opp til festningen. Stien opp er veldig bratt. Da vi, etter 3/4 time kom opp til festningen fikk vi noe av historien rundt stedet og stien opp. Den heter Russerstegen fordi da tyskerne okkuperte Norge i 1940, hadde de med seg fanger fra bl.a. Russland. De kom til Sotra julen 1941 og tyskerne ville da bygge Fjell Festning. De brukte russerne til å jobbe for seg og de gikk opp og ned denne stien, men fikk til slutt bygget en taubane. Fjell Festning ble den største festningen tyskerne bygget i Europa. Den ble bygget for å sikre innseilingen til Bergen. Det var et helt lite samfunn under jorden med skyttergraver og sykestue på den ene siden og et tunellanlegg på andre siden som inneholdt messe, kjøkken, soverom og ammunisjonslager. På soveavdelingen var der plass til 200 mennesker. Det var imidlertid en del problemer med vanninntregning og da måtte de sove i et brakkeanlegg.

I midten, mellom skyttergraver og tunellanlegget var der er diger kanon, laget i Tyskland og fraktet til festningen som en av tre store kanoner som ble fraktet til Norge. Den gikk 14 meter ned under jorden og den kunne dreies rundt 360 gr. Det ble sagt at den kunne skyte helt til Dale østover og til Sognefjorden nordover. Men full funksjon ble aldri oppnådd da utstyret ikke ble ferdigstilt før krigsslutt. Utenom russiske fanger, deltok også norske entreprenører og arbeidere, da arbeidet ble godt betalt.

Med så mange fanger som var der ble det påbegynt vei opp til anlegget. Den ble videreført  fra Tellnes hvor det var havn, og opp til festningen. Det sies at veien opp til selve anlegget sto ferdig etter bare tre uker. Tyskerne hadde en steinknusemasking som ble brukt i dette arbeidet. Det var forbudt å hive for store steiner i maskinen for da stoppet den opp. Da en russer gjorde nettopp dette og maskinen stoppet opp, ble han skutt. Mange andre russere døde her under hardt arbeid. Da krigen var slutt var der ca. 250 menn igjen.

Vi fortsetter turen gjennom et sauebeite og etter det et nokså kupert terreng med mye vatn på stien, og omsider var vi på toppen av Vardafjellet. Vi hadde utsikt mot byfjellene og Liatårnet. Nå kunne vi virkelig se det karakteristiske fjellandskapet som Sotra består av og

fjellene som i hovedsak er av gneis og kan ha en rosaaktig farge. Mange ganger når jeg har kommet kjørende langs hovedveien fra Skogsvåg i solnedgangen, kan Liatårnet ha en vakker rosa - nesten lilla farge. Da er tårnet spesielt majestetisk og det ser nesten magisk ut. 

Fjellene på Sotra er gamle og nedslitt og er derfor ikke spesielt høye eller spisse, slik som mange fjell lenger sør i Europa er. De ble en gang dannet under høyt trykk under jordskorpen og presset oppover. Grunnen til alle sprekkene og glidesonene i fjellene er at området ble presset sammen da Grønland og Skandinavia kolliderte under den kaledoniske fjellkjededannelsen for 400 millioner år siden. Berggrunnen ved Liatårnet ble dermed foldet og skjøvet oppover, gjennomtrengt av sprekker og så sveiset sammen igjen av varme og trykk. Gneisen er ofte båndet med lyse lag og mørke lag. Det er svært synlig på Golten med et nydelig mønster på svabergene ut mot havet. Gneisen er svært hard og forklarer hvorfor Liatårnet står som et høyt punkt mens mykere bergarter rundt har blitt slitt ned av snø og is. Prosessen under fjellkjededannelsen gjorde altså fjellet ekstremt solid, men også oppsprukket. Dette kan en iaktta når en sitter på toppen av Vardefjellet, Da isen lå tykk over Sortra, beveget den seg mot vest, ut mot havet og skurte over fjellet. Dette gjorde at overflaten på Liatårnet ble avrundet og glattslipt på den siden som isen kom fra (øst), Vest- og nordsiden ble bratt og mer oppsprukket der isen dro med seg stein og sprengte løs blokker. Derfor kan vi i dag se at at fjellene på Sotra har bratte skrenter mot vest mens de heller nedover mot øst. 

Turen tilbake, og spesielt ned Russerstegen, var bratt men heldigvis er der godt med trær som vi brukte som støtte ned de verste kleivene. Furuer hvor greiner var sagde av fungerte som håndtak for oss. Vi kom oss vel ned til ventende biler og en super tur med mye historie var over.