SOTRA OG FJELLENE DER, SAMT FJELL FESTNING

                         Da Margunn døde

Jeg var bare syv år. Min eldste søster, Margunn, var tolv år eldre, altså var hun født i 1937. Da Margunn var 17-18 år, møtte hun sin Håkon. Han var fra tjukkeste Laksevåg og han kunne synge og spille gitar. De to hadde en fin ungdomstid, gikk på dans og gjorde det som ungdommer på den tiden gjorde, og jeg tror de hadde en fin tid i forelskelsens navn. I september 1955 ble Margunn gravid og det var en selvfølge at de to skulle gifte seg. I den tiden var tenåringsbryllup ganske vanlig. De giftet seg og flyttet inn på loftet hos oss, den gang var adressen Ortuveien 23. Det ble liv og røre i huset med to, som etter hvert ble tre på loftet og mine foreldre med meg og mine tre andre søsken i hovedetasjen. Det ble innredet et soverom i kjelleren og dermed hadde alle et sted å sove. Det var trangt og jeg lurer mange ganger på hvordan dette var for mor som hadde mye å gjøre. En ting var husarbeidet med matlaging men hun hadde også jobb med å strikke og sy våre klær. Hun sydde kjoler til min søster og jeg da vi skulle i bryllup til Margunn og Håkon. De var lyseblå på farge med små broderte hvite blomster på, og en stor krage som falt ned over skuldrene våre. Det var den nydeligste kjolen jeg noen gang har eid og jeg følte meg som en prinsesse.

Jeg husker ikke så mye fra bryllupet annet enn at det var treretters middag og jeg tror det var svinesteik som hovedrett. Det ble ikke servert alkohol for det ville ikke min far ha noe av. Han var en meget streng pinsevenn og hans ord var som regel lov. 

Så begynte hverdagen for oss og det unge paret på loftet. Jeg husker lite fra den tiden, og jeg har uansett fortrengt mye av min barndom da min strenge far var den som bestemte det meste i vårt hjem. Mor prøvde så godt hun kunne å omgås far med de lover og regler som han innførte, f.eks. ikke strikke eller spille fotball på en søndag. Banning medførte streng straff. Min søster fikk juling på blanke messingen og en av brødrene mine fikk min far etter seg da han hadde bannet. Men far, som hadde foten i gips og dermed avhengig av krykker, falt da han kom ut i gangen så min bror smatt unna i full fart opp trappene. Det var skremmende for en liten jente som meg, og akkurat denne hendelsen står spikret fast. Ellers hadde vi mye frihet ute. Det var ingen som sa "gå ut og ver", det var en selvfølge. Ute blant venner kunne vi slå oss løs og være som unger flest. Jeg husker at vi lekte Gjømmespill, Gi et lite vink og Ta et land, hvor både store og små var med i leken. De eldste lærte oss yngre reglene, og det ga meg store opplevelser, spesielt dette at vi alle var sammen. Foruten hadde vi jenter egne ballspill som guttene ikke var med på. De hadde sine egne ting å gjøre.

I mai ble barnet født og jeg ble plutselig tante, syv år gammel. Det var spennende. Barnet fikk navn etter sin farfar - Harald og etter sin morfar - Magnus. Da Harald Magnus var tre uker gammelt, sto jeg og så på da Margunn skulle skifte bleie på han. Men der var tomt for tøybleier og Margunn ropte til Håkon at han måtte løpe ut på snoren og hente tørre bleier. Om Håkon ikke hørte hva Margunn ropte eller om han bare skulle synge ferdig sangen han holdt på med har jeg alltid senere lurt på. Han kom ikke ut fra stuen. Vi sto på soveværelset og da ingenting skjedde, løpte Margunn ned trappene i full fart og ut til snoren, hentet bleier og kom løpende opp trappene igjen. Vel oppe på gangen falt hun sammen. Hva som nå skjedde er litt uklart, men jeg husker at Håkon dro Margunn inn i stuen og begynte å gi livreddende behandling. Jeg åpnet døren for å se hva som skjedde og Håkon tok seg tid til å reise seg, skyve meg ut på gangen og lukke døren. Det har alltid forundret meg at han gjorde dette i en slik prekær situasjon. Far og mor må nå ha fått beskjed for far hev seg på mopeden for å få tak i dr Svindland som bodde på Bønes. Verken vi eller naboer hadde telefon den gangen. Dr Svindland kom kjørende i sin folkevogn og kunne konstatere at Margunn var død. Vi fikk senere vite at blodproppen hadde løsnet og gått til lungene. Dette var før Marevanen var oppfunnet. En nabo fortalte i ettertid at den kom i bruk like etter Margunns død.

I dagene før begravelsen så jeg at mor var nervøs og skjelven og måtte ta Brom for å styrke nervene. Jeg så også en gang tårer på min fars kinn. Men ingen snakket til oss barn om hendelsen. Heller ikke snakket noen om det til meg, selv om jeg var den som var tilstede da det skjedde. Det har preget meg mye i ettertid. Hadde det skjedd i dag hadde jeg helt sikkert fått tilbud om barnepsykolog. I ettertid har jeg brukt mye tid på å jobbe meg gjennom sjokket. Da jeg var rundt 40 år var jeg hos flere alternative terapeuter. Flere av de kunne lese av kroppen min at jeg hadde vært utsatt for et stort sjokk som unge og at dette har preget meg (bl.a. søvnforstyrrelser og perioder med nedstemthet), selv om jeg ikke hadde fortalt de om dødsfallet. Psykolog og TFT (tankefeltterapi) var noen av metodene jeg var innom, pluss at jeg mediterte mye. 

I dag tror jeg at jeg kan si jeg har jobbet meg så ferdig som det går an med sjokket. Kanskje det er derfor jeg nå kan skrive om det på bloggen min til lesing for de som måtte være interessert.